Personvernnemnda tok bare stilling til Datatilsynets avvisning av å realitetsbehandle konsesjonssøknaden fra Kreftregisteret og kom til at saken har et annet faktum enn det som lå til grunn for saken PVN-2009-06. Datatilsynet må derfor realitetsbehandle søknaden.

Datatilsynet fattet vedtak om at SUSS må slette personopplysningene som innhentes i forbindelse med SUSS' råd- og veiledning, med mindre det kan påvises et gyldig rettslig grunnlag for behandlingen, alternativt kan opplysningene som behandles anonymiseres. Nemnda var enig med Datatilsynets vurderinger og kom dessuten til at informasjonen til brukerne på SUSS' nettside, samt internkontrollsystemet, måtte skrives om. Personvernnemnda satte en to måneders frist for å implementere avgjørelsen i virksomheten.

Saken dreier seg om søknad for å utrede en løsning for innsamling av informasjon om legemiddelbruk for pasienter i institusjon. Folkehelseinstituttet ønsker å hente et begrenset antall variabler for et utvalg inneliggende pasienter og å importere informasjonen til Reseptregisterets database. Personvernnemnda kom til at reseptregisteret bare kan inneholde opplysninger som direkte eller indirekte fremkommer av reseptene og rekvisisjonene. Testen ville derfor innebære derfor en utvidelse som ikke kan gjennomføres med mindre reseptregisterforskriften endres. Klagen ble ikke tatt til følge.

Nemnda tok utgangspunkt i at den behandlingsansvarlige ikke skal lagre personopplysninger lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen, jf. § 28. Videre oppbevaring kan imidlertid skje dersom det er hjemmel i arkivloven. Sletting kan likevel finne sted dersom vilkårene i personopplysningsloven § 28 tredje ledd er oppfylt. Nemnda uttrykte forståelse for at klager finner saken vanskelig og belastende. Etter nemndas syn kunne imidlertid ikke opplysningene karakteriseres som "sterkt belastende" objektivt sett. Nemnda var derfor enig med Datatilsynet i at vilkårene i personopplysningsloven § 28 tredje ledd ikke var oppfylt.

Klagen ble delvis tatt til følge, ved at konsesjonen utvides til å omfatte to av de fire påklagede punkter, det vil si slik at klager kan registrere hjemmel til fast eiendom og antall rettidig betalte fakturaer.

Personvernnemnda vurderte først klagen over pålegget fra Datatilsynet. Datatilsynet ba om svar på fem spørsmål i pålegget. Klager påklaget pålegget fordi klager oppfatter spørsmålene som mobbing og trakassering som følge av sakens omstendigheter. Personvernnemnda påpekte at klageadgangen over pålegget følger av forvaltningsloven § 14. Pålegget kan påklages dersom parten mener at han ikke har plikt til å gi opplysningene eller lovlig adgang til å gi opplysningene. Klagegrunnene er uttømmende angitt i § 14 og klager har således ikke et rettskrav på å få overprøvd hensiktsmessigheten eller rimeligheten av vedtaket, selv om klageorganet har adgang til å prøve også den siden av saken. De klagegrunner klager har anført er ikke klagegrunner etter forvaltningsloven § 14 og således ikke klagegrunner som klager har rettskrav på å få prøvd. Etter nemndas syn var påleggets innhold i denne saken klart innenfor det Datatilsynet har hjemmel til å kreve for å kunne utføre sine oppgaver i samsvar med personopplysningsloven § 42. Opplysningene er av den type opplysninger Teletopia plikter å oppgi etter § 44, og Teletopia har også lovlig adgang til å gi opplysningene. Personvernnemnda gikk så over til å vurdere klagen over at selskapets direktør er navngitt i den foreløpige rapporten og at den foreløpige rapporten ble tilgjengeliggjort via OEP. Personvernnemnda var enig med klager i at Datatilsynet har ordlagt seg noe upresist i den foreløpige rapporten. Et pålegg skal rettes mot foretaket, ikke mot styreleder eller daglig leder. Det er den juridiske enheten som er pliktsubjektet etter personopplysningsloven. Det er riktig at direktøren representerer selskapet og at han deltok under tilsynet, men pålegg, og eventuelt kritikk for at pålegg ikke er fulgt, må rette seg mot den juridiske enheten idet det er selskapet som er behandlingsansvarlig. Det forhold at Datatilsynet navngir direktøren i den foreløpige rapporten er imidlertid ikke et brudd på personopplysningsloven.

Nemnda vurderte saken og kom til at det var usikkert hvorvidt alle vurderinger og opplysninger i de påklagede saksdokumentene kunne karakteriseres som «barnevernfaglige vurderinger». Det klagerne har reagert på er ikke slike vurderinger, men heller påstander om faktiske forhold om dem selv og deres handlinger. Etter nemndas syn er dette derfor faktiske påstander som kan korrigeres. Nemnda kom til at klagers versjon av saken skulle supplere de påklagde dokumentene, slik at vedkommende som leser dokumentene, vil kunne gjøre seg kjent med også klagers fremstilling. Dette gjøres ved at opplysningene tydelig markeres og suppleres med korrekte opplysninger, jf. personopplysningsloven § 27, 2. ledd.

Datatilsynet hadde etter nemndas syn gjort en grundig vurdering og Personvernnemnda sluttet seg til tilsynets vurdering. Personvernnemnda er kjent med at de sakene hvor Datatilsynet har brukt sanksjoner, for eksempel sakene vedrørende Vinmonopolet, Bazar Forlag og Redningsselskapet, har vært svært mye mer graverende. Når det gjelder klagers anførsler er nemnda enig med klager i at foretaket burde være kjent med regelverket, og at hendelsen kunne ha vært forebygget ved bedre interne rutiner. Nemnda legger likevel avgjørende vekt på at personvernulempene for klager som følge av manglende varsling må anses begrenset i denne saken. Personvernnemnda er således enig med Datatilsynet i at overtredelsesgebyr ikke skal ilegges i saken.

Nemnda kom til at det foreligger avleveringsplikt for de dokumenter VG ønsker å lagre i denne saken, det vil si innholdet i de åpne fora/områdene som var åpen for indeksering i søkemotorer, og de deler som ikke var åpen for indeksering, men som var tilgjengelig for samtlige borgere av Nettby, jf. pliktavleveringsloven § 1 og §§ 3 og 4. Avleveringsplikten må oppfylles før materialet slettes av VG.

Personvernnemnda kom til at klagen over at tilsyn var "unødvendig" å gjennomføre, ikke var en klagegrunn etter lovteksten. Hensiktsmessigheten og nødvendigheten av pålegget kunne ikke prøves. Når det gjaldt tilsynets avgjørelse om å gjennomføre kontroll uten å vente på avgjørelse av klagen, fant nemnda at det er kontrollorganet selv som må avgjøre om det er "påtrengende nødvendig", og avgjørelsen ligger under organets frie skjønn. Personvernnemnda kan ikke overprøve hvorvidt kontrollen faktisk var påtrengende nødvendig, kun hvorvidt utøvelsen av skjønnet var forsvarlig. Nemnda vurderte saken og kunne ikke se at det forelå myndighetsmisbruk.