Klager ønsket sine leserinnlegg på et nettbasert debattforum tilhørende en regionavis slettet, samt krevde sletting av alle registreringer som er relatert til vedkommendes navn gjennom søkemotoren Google. Personvernnemnda kom til, i likhet med Datatilsynet, at ytringer på slike debattsider faller inn under personopplysningsloven § 7 og kan derfor ikke kreves slettet. Når det gjelder det forhold at klagers debattinnlegg også kan gjenfinnes på Google, påpekte nemnda at Google indekserer og katalogiserer alle opplysninger som ligger tilgjengelig på Internettet. Regionavisen kan neppe påvirke eller hindre slik indeksering.

Publisering av personopplysninger på Internett. Svært personlige karakteristikker og vurderinger av klager og klagers familie, også avdøde personer, ble lagt ut på Internett i ca. to uker. Datatilsynet besluttet å avslutte saken idet opplysningene var fjernet fra nettstedet da tilsynet kontaktet den behandlingsansvarlige. Klager mener at saken ble avsluttet for tidlig idet personopplysningene lå ute tilstrekkelig lenge til å volde skade for de omtalte og den behandlingsansvarlige burde ha blitt stilt til ansvar samt blitt pålagt å besvare Datatilsynets spørsmål om forholdet til lovverket på en tilfredsstillende måte. Personvernnemnda viser til at opplysninger om avdøde personer bare faller innenfor personopplysningsloven såfremt opplysningene også kan knyttes til en levende person. For så vidt gjaldt opplysningene om levende personer var disse publisert i strid med personopplysningsloven, men ingen sanksjoner mot den behandlingsansvarlige var anvendelige i denne saken. Uttalt at det finnes andre bestemmelser i lovverket som kan være mer anvendelige i en slik sak. Saksbehandlingsfeil at Datatilsynet ikke opplyste om klageadgangen.

I sak PVN-2005-13 NSB omgjorde Personvernnemnda Datatilsynets vedtak. NSB har krevd å få dekket vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få omgjort vedtaket. Det rettslige grunnlaget er forvaltningsloven § 36, 1. ledd. Nemnda kom til at NSB skal få dekket de utgifter som har vært nødvendige for å få endret vedtaket i samsvar med forvaltningsloven § 36.

Sletting av personopplysninger i Trygdeetaten. Klager ba om at en legeerklæring og et legenotat i sak om uførepensjon skulle slettes. Datatilsynet la Fylkestrygdekontoret i Oslos vurdering om at dokumentene fortsatt var nødvendige til grunn og påla ikke sletting. Personvernnemnda tilskrev Fylkestrygdekontoret og ba om å få vite klagers nåværende alder. Det følger av personopplysningsloven § 28 at man ikke skal lagre personopplysninger lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen. Fylkestrygdekontoret svarte at etter en ny vurdering har de kommet til at dokumentene kunne slettes, blant annet under henvisning til at klager har gått over på alderspensjon.

Helse- og omsorgsdepartementet søkte om en utvidelse av NPR slik at det også omfatter skade- og ulykkesdata. Datatilsynet avslo søknaden med den begrunnelse at NPR vil, etter den omsøkte utvidelse, bli et sentralt helseregister etter helseregisterloven § 8 og dermed kreve hjemmel i forskrift. Det følger av helseregisterloven § 5 at konsesjonsplikt etter personopplysningsloven § 33 ikke gjelder når behandlingen av helseopplysninger skjer med hjemmel i forskrift etter helseregisterloven §§ 6 til 8. Datatilsynet vurderte det derfor slik at det manglet kompetanse til å gi konsesjon. Tilsynet fant videre at utvidelsen heller ikke kan hjemles i personopplysningsloven § 9 litra h som krever at samfunnets interesse i at behandlingen finner sted må klart overstige ulempene den kan medføre for den enkelte. Datatilsynet la her også vekt på at behandlingen er i ferd med å bli lovfestet. Personvernnemnda gikk ikke nærmere inn på realiteten da nemnda fant at NPR er et sentralt helseregister og på bakgrunn av hovedregelen i helseregisterloven § 8, 1. ledd og uttalelsene i forarbeidene må det fremmes forslag om et forskriftsvedtak.

Tannum Tekstil AS sendte ut direktereklame til klager til tross for at klager hadde reservert seg mot direkte markedsføring i det sentrale reservasjonsregisteret. Klager fikk ikke svar fra Tannum Tekstil AS da vedkommende klaget på dette. Videre gikk det mer enn tre måneder over svarfristen fra Datatilsynet før Tannum AS besvarte henvendelsen. Tannum AS vedgikk senere feilen, slettet klager fra sine registre og erkjente sin plikt til å følge reglene i personopplysningsloven § 26. Klager fikk ikke medhold i at Datatilsynet burde ha brukt sanksjoner mot Tannum Tekstil AS. Det forelå heller ikke brudd på forvaltningsloven.

Saken gjelder Datatilsynets pålegg om å slette personopplysninger på hjemmesiden til karatestilartsorganisasjonen Shorin Ryu Karate Association Norway (SKAN). Personvernnemnda kom til at klubbens hjemmeside var omfattet av personopplysningslovens § 7 og denne bestemmelsens begrep "journalistisk formål"; og dermed vernet av ytringsfriheten. Klager kunne derfor ikke kreve at personopplysningene skulle slettes. Et motsatt resultat ville medført at en person kan "redigere" historien og gjøre den ufullstendig.

NSB klaget på Datatilsynets vedtak om begrensninger i adgangen til videoovervåking av publikumsområder på lokaltogene. Datatilsynet tillot videoovervåking av inngangsparti og inne hos togfører, men ikke i selve kupeene. Personvernnemnda tolker personopplysningsloven § 8 litra f og kommer til at også videoovervåking inne i kupeene kan tillates. Personvernulempene er beskjedne i og med at opptakene bare vil bli avspilt og brukt dersom det skjer en episode på toget. Dersom det ikke registreres mistanke om straffbare forhold, vil ingen se på opptakene. Avspilling vil skje etter særlige rutiner. Nemnda kom til at avspilling krever konsesjon fordi bildene kan inneholde sensitive personopplysninger. På grunn av sammenhengen mellom systemene vil det være naturlig at konsesjonen også omfatter selve videoovervåkingen. Personvernnemnda kommer til at vilkårene for å gi konsesjon er til stede, jf personopplysningsloven § 33, jf §§ 8 og 9, 3. ledd.

Sporveisbussene klaget på Datatilsynets vedtak om begrensninger i adgangen til kameraovervåking på bussenes passasjerområder. Datatilsynet tillot videoovervåking av inn- og utgangsparti samt ved bussfører, men ikke i kupeen. Personvernnemnda tolker personopplysningsloven § 8 litra f og kommer til at også videoovervåking inne i bussen kan tillates. Personvernulempene er beskjedne i og med at opptakene bare vil bli avspilt og brukt dersom det skjer en episode på bussen. Dersom det ikke registreres mistanke om straffbare forhold, vil ingen se på opptakene. Avspilling vil skje etter særlige rutiner. Nemnda kom til at avspilling krever konsesjon fordi bildene kan inneholde sensitive personopplysninger. På grunn av sammenhengen mellom systemene vil det være naturlig at konsesjonen også omfatter selve videoovervåkingen. Personvernnemnda kommer til at vilkårene for å gi konsesjon er til stede, jf personopplysningsloven § 33, jf §§ 8 og 9, 3. ledd.

Personvernnemnda finner at Datatilsynet har kompetanse til å kvalifisere behandlingen av personopplysninger ved helautomatiske bomstasjoner som konsesjonspliktig etter personopplysningsloven § 33, 2.ledd.

Personvernnemnda finner at ved konsesjonen kan man legge til grunn "det sporfrie alternativ", et alternativ hvor bomselskapet har opplysninger om kunden i sitt system, men hvor opplysninger om passering normalt slettes en time etter at de er mottatt av selskapets sentralsystem. Personvernnemnda pålegger at det i konsesjonen innarbeides en plikt til årlig uavhengig revisjon for å sikre at bomselskapene overholder konsesjonens bestemmelser.