Datatilsynet har satt som vilkår at foreldrene må samtykke til ungdommenes deltakelse i prosjektet og dessuten har Datatilsynet vurdert at informasjonssikkerheten ikke var tilstrekkelig ivaretatt i løsningen slik det var søkt om, jf. personopplysningsloven § 13, jf. personopplysningsforskriften kapittel 2. Personvernnemnda mener at det ikke foreligger hjemmel for en 15 årings egensamtykke til behandling av sensitive personopplysninger i personopplysningsloven, og heller ikke i barneloven. Det kreves derfor samtykke fra foresatte for å delta i en slik undersøkelse som ikke er anonym. Foreldresamtykket må være aktivt. Når kravet til samtykke er at det skal være “utrykkelig” er det bare det aktive samtykket som kan godtas, jf. personopplysningsloven § 2 nr 7. Personvernnemnda har også vurdert informasjonssikkerhetsspørsmålet, og finner ikke grunnlag for å endre på Datatilsynets vedtak.

Saken gjelder spørsmålet om hvor lenge passeringsdata skal oppbevares hos bompengeselskapet for så vidt gjelder kunder som med etterskuddsbasert fakturering. Datatilsynet har pålagt klager å slette slike passeringsdata innen fem måneder etter passeringstidspunktet, jf. personopplysningsloven § 28. Skattedirektoratet har avgitt en uttalelse i saken og konkluderer med at passeringsdata (angivelse av parter, tid og sted for levering, vederlag etc) skal oppbevares i 10 år med henvisning til bokføringsregelverket. Personvernnemnda sluttet seg til Skattedirektoratets konklusjon og begrunnelsen for denne.

Saken gjelder spørsmålet om hvor lenge passeringsdata skal oppbevares hos bompengeselskapet for så vidt gjelder kunder som har forskuddsbetalt konto. Datatilsynet har pålagt klager å slette slike passeringsdata innen en måned etter passeringstidspunktet, jf. personopplysningsloven § 28. Skattedirektoratet har avgitt en uttalelse i saken og konkluderer med at passeringsdata (angivelse av parter, tid og sted for levering, vederlag etc) skal oppbevares i 10 år med henvisning til bokføringsregelverket. Personvernnemnda sluttet seg til Skattedirektoratets konklusjon og begrunnelsen for denne.

Anmodning om omgjøring av konsesjonsvilkår som er omhandlet i PVN-2004-08 pkt 6.4, som gjelder for behandling av personopplysninger i forsikringsvirksomhet, slik at det blir tillatt å foreta kredittvurdering som ledd i risikovurderingen. Etter en grundig analyse av aktuarrapporten er nemnda ikke enig i at dette beviser selskapenes påstand om at data om betalingsanmerkninger ville gi signifikant bedring av risikomodellen til selskapene. Klagernes påstand viser dessuten en misforståelse av KLP- og Utleiermegleren-sakene. Personvernnemnda kan ikke se at rettstilstanden er endret slik klager anfører. Etter nemndas syn er dette dessuten en annen bruk av kredittopplysninger – ikke for kredittvurdering som i KLP-saken og Utleiemegleren-saken, men for å prise en tjeneste. Nemnda har tatt saken til vurdering, men kan ikke se at det gjør seg gjeldende hensyn som burde tilsi en omgjøring av vedtaket.

Klager mente at det ikke vil være saklig behov for kredittvurdering ved opprettelse av inkassosak på lave beløp. Nemnda var enig med Datatilsynet. Det avgjørende for nemnda var at det foreligger en bransjenorm som fastslår at man som hovedregel kan kredittvurdere ved registrering av nytt inkassokrav. Årsaken til kredittvurderingen på dette punktet er at man skal vurdere om kreditor kan/bør velge å ikke fortsette saken. Etter nemndas syn foreligger det da saklig behov nærmest uavhengig av beløpets størrelse.

Klager anførte at det påståtte erstatningskravet ikke var den reelle grunnen til at advokaten foretok kredittvurdering av ham. Klager mente at kredittvurderingen ble foretatt for å bruke opplysningene om hans økonomi i en pågående tvist mellom advokatens klient og klagers kone. Nemnda var enig i Datatilsynets vurdering. Det forelå saklig behov for kredittvurderingen av klager idet det nærmet seg foreldelse for giftsaken mot klager og det fremsto ikke unaturlig å vurdere sivilrettslige skritt. Etter nemndas syn bør terskelen for å kredittvurdere i slike forhold være lave. Nemnda kom også til at Datatilsynet hadde oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17.

Det ligger dokumenter i kommunens sakssystem hvor klager er betegnet som “psykisk syk” og med “unormale personlighetstrekk”. Kommunen er dømt til å betale erstatning til klager i lagmannsretten og lagmannsretten la til grunn at klagers sykdom og uføretrygding var et resultat av kommunens håndtering av denne saken. Nemnda kom til at når det er blitt avsagt dom med et slikt innhold så bør Datatilsynet, for å sikre forsvarlig saksbehandling og resultat, undersøke hva som har skjedd og hva kommunen har gjort. Unnlatt tilsyn var således en saksbehandlingsfeil i denne saken. Klagen ble tatt til følge.

Saken har endret saksnummer til PVN-2011-06.

Datatilsynet har avvist saken fordi tilsynet er av den oppfatning at kredittvurderingen omfattes av unntaket i personopplysningsloven § 7. Klager anfører at han ikke skulle vært kredittvurdert av Mastiff TV. Det stemmer at han har vært daglig leder i firmaet, men det var på et tidligere tidspunkt. Personvernnemnda var enig med Datatilsynet i at journalister kan innhente kredittopplysninger i forbindelse med journalistisk arbeid. Etter nemndas syn kan det være høyst relevant for en journalist som gjør research til et tv-program å innhente opplysninger ikke bare om nåværende ledelse i et foretak. Klagen ble ikke tatt til følge.

Klager anfører personopplysningsloven § 23 f som grunnlag for å frita klager fra å utlevere dokumenter i saken til andre enn de en ser seg tjent med. Personvernnemnda er enig med Datatilsynet i at Datatilsynets rett reguleres av § 44 og dette er en rett til å kreve opplysninger som gjelder uten unntak og uten hinder av taushetsplikt. Klagen ble ikke tatt til følge.